Kardiorenalt syndrom ved diabetes type 2

Kåre I. Birkeland | Jun 2020 | Diabetes / Hjerte-Kar | Fastleger |

Kåre I. Birkeland
professor,
Avd. for transplantasjonsmedisin,
Universitetet i Oslo,
Oslo universitetssykehus

Redusert nyrefunksjon og hjertesvikt rammer personer med diabetes oftere enn mange har vært klar over. Funksjonssvikt i disse organene opptrer ofte samtidig i et kardiorenalt syndrom med patofysiologiske fellestrekk. Tidlig diagnostikk og spesifikk behandling kan bedre prognosen. Klassen av blodsukkersenkende medikamenter som benevnes SGLT-hemmere har vært markedsført i Norge som blodsukkersenkende legemidler ved diabetes type 2 de siste årene. Langtidsstudier, hvor hensikten var å dokumentere sikkerhet hos et stort antall pasienter over tilstrekkelig lang tid, viste at flere av medikamentene hadde svært positive effekter på kardiovaskulære utfall.1-3 Særlig var det et gjennomgående funn i alle studiene at medikamentene hadde gunstige effekter mot utvikling og progresjon av hjertesvikt og nyresvikt. Det var sekundære endepunkter i de første studiene, eller inngikk som del av det primære endepunktet. Det har etter dette kommet to nye studier som støtter opp om resultatene, hvor henholdsvis nyresvikt (CREDENCE)4 og hjertesvikt (DAPA HF)5 var primærendepunkt. Vi kjenner ikke den eksakte virkningsmekanismen bak disse gunstige effektene av SGLT2-hemmere, og det er fristende å spekulere i at nettopp de gunstige effektene på hjerte- og nyresvikt spiller en sentral rolle, kanskje også for effektene som er observert på total og kardiovaskulær mortalitet. Og muligens kan denne kunnskapen også bidra til å utvide vår forståelse av sammenhengen mellom disse komplikasjonene ved diabetes type 2. Det nære og gjensidige samspillet mellom nyrefunksjonen og hjertets pumpefunksjon er kjent fra mer enn 100 år tilbake. Opprinnelig var fokus på de strukturelle forandringer i hjertet man kan se hos pasienter med avansert nyresvikt. Etter hvert er det fremkommet inngående kunnskaper om felles betydning av hemodynamikk, aterosklerose, nevrohumoral aktivering, anemi, inflammasjon og andre patofysiologiske faktorer. Dessuten er det ofte behov for å se hjerte- og nyrefunksjonen i sammenheng ved valg av farmakologisk behandling og for bedømming av pasientens prognose. I en bredt anlagt oversiktsartikkel som ble publisert som...