Sammenheng mellom fysisk aktivitet og behandlingsspesifikke bivirkninger etter behandling for prostatakreft

Prostatakreft er den mest utbredte kreftformen i Norge, med omtrent 5 000 nye tilfeller årlig.¹ Median alder ved diagnose er 69 år, og fem års relativ overlevelse er over 90 %. I Norge er radikal prostatektomi (RP) eller strålebehandling (RAD) med eller uten androgen deprivasjonsterapi (ADT) standard kurativ behandling for pasienter med lokalisert og lokalavansert sykdom, med minst 10 år forventet levetid. Pasienter med metastatisk sykdom behandles primært med livslang ADT.^1,2

Regelmessig fysisk aktivitet har en rekke positive fysiske og psykososiale effekter under og etter kreftbehandling.³ Eksempler på slike effekter er bedret kondisjon, muskelstyrke og livskvalitet samt redusert nivå av fatigue og angst.^3-6 Kreftpasienter anbefales derfor å unngå fysisk inaktivitet og følge de offentlige anbefalingene for fysisk aktivitet hvis de er i stand til det (tabell 1).^7,8

Behandling for prostatekreft kan medføre ulike lokale og systemiske behandlingsspesifikke bivirkninger.^9,10 Pasienter behandlet med RP har større risiko for urininkontinens og erektil dysfunksjon enn pasienter som ikke har vært gjennom denne operasjonen.^9,11 For pasienter som er strålebehandlet, er risikoen for tarmproblemer og urinirritative symptomer høyere enn for de som ikke har fått denne behandlingen.^9,11,12

Langvarig ADT kan medføre flere systemiske bivirkninger, som for eksempel seksuell dysfunksjon (ereksjonssvikt, redusert lyst etc), tretthet (fatigue), økt fettmasse, redusert muskelmasse og bentetthet.^13-15 Noen av disse bivirkningene, som fatigue og seksuell dysfunksjon, kan vedvare i lang tid etter avsluttet ADT.¹² Studier har i tillegg vist at pasienter under ADT også har økt risiko for å utvikle diabetes og kardiovaskulære sykdommer sammenlignet med menn som ikke mottar ADT.^16,17

For menn med prostatakreft, og spesielt de som går gjennom ADT, kan regelmessig fysisk aktivitet være ekstra viktig for å bevare og forbedre fysisk funksjon, øke muskelmasse og redusere fatigue.⁶ På tross av dette viser studier at det kun er et mindretall av menn med prostatakreft (12-45 %) som møter de offentlige anbefalingene for fysisk aktivitet.^18-22

Om aktivitetsnivået skiller seg mellom pasienter som har mottatt ulike behandlinger for prostatakreft, og hvordan bivirkninger av behandling påvirker aktivitetsnivået, er lite undersøkt tidligere. To studier har rapportert at pasienter behandlet med ADT var mindre fysisk aktive enn pasienter som ikke har fått ADT.^22,23 Geraerts et al fant at urininkontinens etter RP kan hindre menn med prostatakreft i å være fysisk aktive,²⁴ og i to kvalitative studier har pasienter rapportert at tarmproblemer og urininkontinens påvirker aktivitetsnivået negativt.^25,26 Det mangler imidlertid større populasjonsbaserte studier som sammenligner fysisk aktivitetsnivå mellom pasienter behandlet med RP, RAD+ADT og ADT og undersøker sammenhenger mellom fysisk aktivitet og lokale og systemiske behandlingsspesifikke bivirkninger.

Informasjon om hvordan ulike behandlinger og bivirkninger påvirker evnen til å være fysisk aktiv kan være nyttig for å identifisere pasienter med høy risiko for fysisk inaktivitet. Slik kunnskap kan videre brukes til å utvikle relevant informasjon og veiledning tilpasset de pasientene som har størst behov for hjelp til å bli mer fysisk aktive.

Dette er bakgrunnen for en norsk studie publisert i Supportive Care in Cancer i august 2018.²⁷ Formålet var å undersøke om nivå av fysisk aktivitet skilte seg mellom pasienter i de ulike behandlingsgruppene og deretter undersøke sammenhengen mellom fysisk aktivitetsnivå og behandlingsspesifikke bivirkninger. Hypotesen var at pasienter under livslang ADT hadde et lavere nivå av fysisk aktivitet enn de som var ferdigbehandlet med RP og RAD+ADT, og at pasienter med høyere grad av bivirkninger var mindre fysisk aktive enn pasienter med lavere grad av bivirkninger.

Studien er basert på en anonym spørreskjemaundersøkelse blant medlemmer i Prostatakreftforeningen (Profo) i 2013 og 2014.²⁸ Spørreskjemaet ble sendt ut til 2 500 medlemmer og inneholdt blant annet spørsmål om hvilke behandlinger de hadde vært gjennom, grad av bivirkninger av behandling og hvor fysisk aktive de var. Studien som presenteres her, inkluderte kun pasienter som rapporterte at de enten hadde vært gjennom RP eller RAD+ADT, eller som var under livslang behandling med ADT for metastatisk sykdom (og ikke tidligere hadde mottatt RP eller RAD+ADT).

Fysisk aktivitet ble målt med spørsmålet; «Med mosjon menes at du for eksempel går på ski, svømmer eller driver trening slik at du blir andpusten eller blir svett. Hvor ofte driver du mosjon?». Svaralternativer var «aldri», «sjeldnere enn 1 gang i uka», «1 gang i uka», «2-3 ganger i uka» og «omtrent hver dag». Grad av behandlingsspesifikke bivirkninger ble kartlagt med Expanded Prostate Cancer Index Composite for Clinical Practice (EPIC-CP).²⁹ EPIC-CP er et validert spørreskjema utviklet for kartlegging av urin-inkontinens, symptomer på urinirritasjon/-obstruksjon, tarmproblemer, seksuell dysfunksjon og vitale/hormonelle symptomer under og/eller etter behandling for prostatakreft. Forskjeller i nivå av fysisk aktivitet mellom behandlingsgrupper ble undersøkt med kji-kvadrattest. Sammenhenger mellom fysisk aktivitet og behandlingsspesifikke bivirkninger ble undersøkt med logistisk regresjon.

Resultater
Av de 2 500 Profo-medlemmene som ble tilskrevet, svarte 1 343 på spørreskjemaundersøkelsen. Av disse ble 696 inkludert i studien som presenteres her. Årsaker til at så mange ble ekskludert var blant annet manglende informasjon om fysisk aktivitetsnivå og/eller behandling, at de hadde mottatt annen type behandling enn RP, RAD+ADT eller ADT, eller var under aktiv overvåkning.

Median alder ved undersøkelse var 69,8 år (spredning 47 til 105 år), og median tid siden diagnose var 4,7 år (spredning fra < 1 til 23 år). Over halvparten (56 %, n = 393) var behandlet med RP, 29 % med RAD+ADT (n = 204) og 14 % gikk på ADT (n = 99).

Nivå av fysisk aktivitet
Uavhengig av behandlingsgruppe svarte 56 % at de mosjonerte ≥ 2 ganger/uke. Det var ingen statistisk signifikant forskjell i fysisk aktivitetsnivå mellom behandlingsgruppene (figur 1).

Sammenheng mellom fysisk aktivitet og behandlingsspesifikke bivirkninger
Sett pasientene i de tre behandlingsgruppene under ett fant vi at økende grad av tarmproblemer var assosiert med lavere sannsynlighet for å mosjonere ≥ 2 ganger/uke. I tillegg fant vi at pasienter med alder 70 år eller eldre, som var i arbeid eller med kroppsmasseindeks (KMI) ≥ 25 kg/m², hadde lavere sannsynlighet for å mosjonere ≥ 2 ganger/uke sammenlignet med pasienter under 70 år, som ikke var i arbeid eller med KMI < 25 kg/m².

Blant pasienter behandlet med RP var det lavere sannsynlighet for at menn med alder 70 år eller eldre og med KMI ≥ 25 kg/m² mosjonerte ≥ 2 ganger/uke sammenlignet med pasienter under 70 år og med KMI < 25 kg/m². Blant pasienter behandlet med RAD+ADT reduserte økende grad av tarmproblemer sannsynligheten for å mosjonere ≥ 2 ganger/uke. Blant pasienter som gikk på ADT, hadde de som var 5 år eller mer fra diagnose lavere sannsynlighet for å mosjonere ≥ 2 ganger/uke sammenlignet med de som var mindre enn 5 år fra diagnose.