VARSITY-studien

Under den 14. kongressen til European Crohn’s and Colitis Organisation (ECCO) i København ble resultatene fra VARSITY-studien publisert. Dette er den første direkte sammenlignende studien av to biologiske legemidler innenfor inflammatorisk tarmsykdom (IBD). Resultatene ble presentert av dr. Stefan Schreiber ved Universitetssykehuset i Kiel som en muntlig presentasjon (OP34)¹ under kongressen, og i en video på BestPractice sine nettsider – bpno.no.

VARSITY er en fase 3b, randomisert, dobbel-blind, dobbel-dummy, multisenterstudie med aktiv² kontroll. Studien evaluerte effekt og sikkerhet av vedolizumab intravenøst (IV) sammenlignet med adalimumab subkutant (SC) ved uke 52 hos pasienter med moderat til alvorlig ulcerøs kolitt, og som hadde inadekvat respons, mistet respons eller var intolerante mot konvensjonell behandling eller TNFα-hemmer (annen enn adalimumab). Andelen pasienter som hadde brukt TNFα-hemmer tidligere kunne ikke overstige 25 %.

Pasientene ble randomisert 1:1 til en av to behandlingsgrupper: vedolizumab IV og placebo SC, eller adalimumab SC og placebo IV. Pasienter i vedolizumab-gruppen fikk vedolizumab IV 300 mg ved uke 0, 2, 6 og deretter hver 8. uke til uke 46, sammen med placebo SC ved uke 0 og deretter annenhver uke til uke 50. Pasienter i adalimumab-gruppen fikk adalimumab SC 160 mg ved uke 0, 80 mg ved uke 2 og deretter 40 mg annenhver uke til uke 50, sammen med placebo IV ved uke 0, 2, 6 og deretter hver 8. uke til uke 46. Begge legemidler ble gitt i standard godkjent dosering uten dosejustering i noen av armene i studien.¹ Studiens primære endepunkt var klinisk remisjon.

Randomisering til vedolizumab (n=383) eller adalimumab (n=386) skjedde ved 330 sentra i 37 land. Andelen pasienter som hadde brukt TNFα-hemmere tidligere var ca. 21 % i begge gruppene.

Noen betraktninger
Da det ikke var mulig å dose-optimere i løpet av studien for vedolizumab eller adalimumab, skiller dette seg noe fra vår kliniske hverdag, i hvert fall i Norge, hvor det i noen grad brukes serumkonsentrasjonsmålinger og, ved manglende behandlingsrespons, intensivert behandling. Dobbel-blinding med dobbel-dummy var imidlertid en stor styrke ved studien, som ellers ville vært ugjennomførbar. 

Endepunktet steroidefri remisjon angår subgruppen av pasienter som sto på steroider ved start. Numerisk oppnådde flere pasienter i adalimumab-gruppen enn i vedolizumab-gruppen steroidefri remisjon, men dette var ikke noen signifikant forskjell. Den gjennomsnittlige steroidedosen var litt lavere i vedolizumab-gruppen enn i adalimumab-gruppen ved uke 52. Ifølge protokollen var det tvungen nedtrapping av steroider hvis pasienten fikk respons av behandlingen, men det var ingen strikt beskrivelse av hvordan dette skulle gjøres. 

Ulike kliniske tilnærminger og behandlingstradisjoner ved så mange behandlingssentra gjør derfor resultatene usikre, og de er neppe overførbare til norske forhold, hvor vi erfaringsmessig har en tydelig behandlingsstrategi med tanke på steroidefrihet. Frafall i løpet av studien på henholdsvis 24,9 % for vedolizumab og 38,1 % for adalimumab er interessant, da forskjellen i disse tallene kan være et utrykk for manglende effekt eller bivirkninger av behandlingen.

Diskusjon
VARSITY-studien bekrefter resultatene som ses i «real world data»-undersøkelser, med bedre effekt så vel som sikkerhet av vedolizumab sammenliknet med TNFalfa-hemmere for ulcerøs kolitt og Crohns sykdom (The US VICTORY Consortium).⁴ 

Vi presenterte på årets ECCO-kongress resultater fra en norsk registerstudie – TRIN – som viste forskjeller i medikamentoverlevelse mellom ulike biologiske legemidler ved behandling av ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.^5,6 Data fra alle sykehus i Norge viser signifikante forskjeller på hvor lenge pasientene blir stående på ulike biologiske medisiner både i første (bedre for infliximab enn adalimumab) og andre behandlingslinje (bedre for VDZ og golilimumab enn infliximab/adalimumab).

Mens vi inntil nå har ansett biologiske legemidler som likeverdige, men med forskjellig administrasjonsform, er det i ferd med å komme kliniske data som gjør at vi nok må oppfatte dette på noe mer differensiert måte.