Kronisk tensjonshodepine og mestringsstrategier hos ungdommer

Hodepine er den vanligste årsaken til kroniske smerter hos ungdom.^1,2 Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) viser at hver tredje ungdom har tilbakevendende hodepine.³ Kronisk hodepine kan ha konsekvenser som fravær på skolen og manglende evne til å delta i sosiale aktiviteter,⁴ samt tilleggssymptomer som angst, depresjon, søvnproblemer og redusert livskvalitet.^5-7 

Å leve med hodepine kan oppleves som ubehagelig og truende, og kan dermed opptre som en stressfaktor i hverdagen.⁸ Kroniske smerter er et sammensatt fenomen, med både fysiske og psykososiale aspekter som kan være problematiske å håndtere.⁹

Vår teoretiske referanseramme er mestring, definert som en kontinuerlig anstrengelse for å endre tankesett og adferd, for derved å kunne håndtere indre og ytre krav (stressorer).¹⁰ Vi skiller mellom problem-fokusert (aktiv) og emosjonsfokusert (passiv) mestring. 

Problemfokusert mestring innebærer at individet forsøker å redusere kravene som forårsaker stress. Emosjonsfokusert mestring er rettet mot de emosjonelle reaksjonene i forbindelse med stress, og fører til at individet for eksempel søker sosial støtte, unngåelse og sosial isolering.¹¹

Hensikten med denne studien er å utforske ungdommenes egne erfaringer med å mestre kronisk hodepine.

Metode
Individuelle dybdeintervjuer ble gjennomført for å utforske hvordan ungdommer opplever å leve med langvarig hodepine, og hvilke strategier de har for å håndtere plagene. Et strategisk utvalg av 17 ungdommer (11 jenter) i alderen 14-19 år med kronisk tensjonshodepine (CTTH) klassifisert etter kriterier fra International Headache Society (ICHD), ble invitert til å delta i studien. 

Eksklusjonskriterier var alle andre typer hodepine. Deltakerne ble rekruttert fra barnenevrologer, -fysioterapeuter og helsesøstre i fire fylker i Sør-Norge. Data ble analysert med systematisk tekstkondensering, en tverrgående analyseteknikk.¹²

Resultater
Fem hovedkategorier av problemfokuserte (aktive) og emosjonelle (passive) strategier ble identifisert: struktur og rutiner i dagliglivet, lavdosert aktivitet og turgåing er det beste, hvile, avkobling og tilbaketrekking, terapi – forventning og skuffelser, tanker omkring medisinbruk ved hodepine.

• Struktur og rutiner i hverdagen
Faste rutiner for måltider og nattesøvn ble beskrevet som hjelpsomt og forebyggende. Tilstrekkelig søvn om natten ble nevnt som det aller viktigste for å lindre smerte og slitenhet på dagtid. Mange var derfor opptatt av å innarbeide gode søvnrutiner. Likeledes var god tid til frokost og forberedelser til skolehverdagen ansett som stressdempende.

• Lavdosert aktivitet og turgåing er det beste
De fleste ungdommene forsøkte å holde seg i aktivitet de dagene hodepinen tillot det. De hadde erfart at løping på hardt underlag og/eller aktiviteter som innebærer støt og risting av hodet ofte forverret -hodepinen. Jogging i rolig tempo og/eller å gå en tur var imidlertid smertelindrende. 

Rolig fysisk aktivitet fungerte på denne måten som en form for avkobling eller distraksjon fra hodepinen, og ga samtidig en følelse av velvære og avslapping. Det lettet ikke nødvendigvis på hodepinen, men ga alltid en god følelse i kroppen som også hjalp på humøret.

• Hvile, avkobling og tilbaketrekking
Flere uttrykte at det var viktig å få lagt seg ned for å hvile når de hadde hodepine, særlig etter skolen. Hvile opplevdes som en aktiv avkobling fra smerter og stress. Det ga ikke nødvendigvis smertelette, men en følelse av ro og avspenning. Avkobling fra omverdenen ved å unngå ytre stimuli som lys, lyd og andre forstyrrelser var lindrende.

• Terapi – forventning og skuffelser
De fleste ungdommene hadde prøvd ut forskjellige behandlingsformer, både tradisjonelle og alternative, uten at dette hadde hjulpet. Tiltakene som ble nevnt varierte fra korte samtaler med lege eller helsesøster til mer langvarige behandlingsopplegg hos fysio-terapeut eller alternative behandlere. Noen -uttrykte at de fortsatt hadde håp om å finne en virksom -behandling, mens andre hadde helt mistet troen på behandlingsapparatet. Ingen av ungdommene hadde prøvd kognitiv terapi (CBT).

• Tanker omkring medisinbruk ved hodepine
Alle ungdommene hadde brukt eller brukte smerte-stillende medikamenter. De fleste var skeptiske til medisinbruk og hadde erfart at medisinene ikke hjalp. Noen opplevde fysisk ubehag når de tok smertestillende, ved at de ble både kvalme, sløve og trøtte. Bivirkningene førte til at de ble mindre konsentrert på skole og i fritidsaktiviteter. For andre ga medisinene bedre nattesøvn.

De eldre ungdommene som hadde levd med hodepine i årevis hadde fått et bevisst forhold til hva de kunne gjøre for å lette plagene. De var opptatt av å finne en slags balanse som omfattet mer kritisk bruk av medisiner, tilpasning av trening/aktivitet, og et balansert forhold til kosthold, hvile og søvn. De var også oppmerksomme på stressorer og triggere i hverdagen. Etter å ha prøvd mange forskjellige behandlere og behandlingsformer uten særlig effekt, valgte de å se bort fra denne muligheten inntil videre.  

Diskusjon
Typiske problemorienterte strategier som handler om struktur og planlegging av hverdagen og moderat fysisk aktivitet, og mer emosjonsorienterte strategier som distraksjon, unngåelse og sosial isolasjon, ble benyttet for å håndtere hodepine i hverdagen. Strategiene ble brukt både for å minimalisere og kontrollere hodepinen og dens konsekvenser, men også for å forebygge nye anfall. 

Å ha kontroll over dagens gjøremål ble nevnt som en viktig strategi for å mestre kronisk hodepine. Våre funn om behov for struktur og rutine i hverdagen støttes også av andre (Moschiano, 2012), et behov som styrkes ytterligere i familier med gode og trygge rutiner. I Lazarus & Folkmans teori om stress og mestring er mestring bestemt av den enkeltes kognitive evalueringer og handlinger for å mestre stress (hodepinen). 

Emosjonsfokuserte strategier dominerer når det -gjelder å holde ut hodepinen, mens problemfokuserte strategier dominerer når individet konstruktivt forsøker å løse problemet. Ungdommene i vår studie brukte både problemfokuserte (struktur i hverdagen og moderat fysisk aktivitet) og emosjonsfokuserte (distraksjon, tilbaketrekking og sosial isolering) -strategier. 

Medikamenter og terapi kan anses som en problemfokusert strategi ettersom de unge gjør noe aktivt for å løse problemet. På den andre siden kan slike strategier anses som passive ettersom den unge da støtter seg til eksterne krefter i stedet for å løse problemet selv. Evnen til å skifte mellom strategier er mer avansert, og noe de unge utvikler gjennom ungdomstiden.